Impuls 07

Å stå på stand på impuls er ikke det samme som å stå presst framme i køen sammen med Tine og bedehusgjengen og gaule jeg er en banan på de mest mulige falske måter. Må ærlig innrømme at impuls for min del har blitt litt ødelagt pga hodeverk, så da bør jeg vel kanskje passe meg for å uttale meg om noe så bra, så ikke alt høres negativt ut...

Søndag kveld tenkte jeg at hele greiene bare er tull. Alt det vi tror på er bare tull. Alle andre ser på oss som galne særinger, og kanskje er det det vi er. Galne særinger som tror de kan gjøre alt så lenge Gud er med dem, og som arrangerer store happeninger og små cellegrupper for å overbevise seg selv og andre om at det ikke er bare jeg som er en slik gal særing, men det er du også. Ok..jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette, mest sannsynlig passer det seg ikke på en blogg...men på søndag måtte jeg for første gang i mitt trosliv klamre meg til dogmatikkboka som sier noe om at å tro handler bare om å tro bittelitt mer enn det du tviler.

Tror jeg sliter med en frykt til å være ærlig, og å gjøre andre ting som jeg egentlig bare ikke synes er så helt behagelig.

For første gang i mitt liv har sittet passiv i kirkestolen og ventet utålmodig på at den dundrende lovsangen snart må ta slutt fordi den egentlig bare har gjort at hode har dundret enda mer, og selv om jeg vet at Gud er stor og konge uansett hvordan jeg selv føler meg, føler jeg bare ikke for å hoppe opp og ned av glede med hendene i været og lovsynge Gud når jeg egentlig ikke er så hoppende glad. Derfor gikk jeg ut. Løftet min vake stemme opp til Gud og sang en liten kjærlighetserklæring opp til ham ut i den kalde, stille vinternatten.

Hmm..klarer ikke å finne det, men det står noe i bibelen om at en i stillhet skal en komme til Han.

Uansett..jeg tror jeg sier dette for å vise at jeg er et helt normalt menneske som av og til tviler og som av og til ikke er verdens gladeste jente (selv om det ikke er så ofte;) Så denne helga har jeg opplevd noen vanskelige ting som gjør at jeg heldigvis kan klamre meg til Paulus andre brev til Timoteus kap 2:

Derfor vil jeg minne deg om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg! 7 For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom. 8 Skam deg da ikke over vitnesbyrdet om vår Herre og heller ikke over meg som er fange for hans skyld, men bær lidelsene for evangeliet, du også, i den kraft Gud gir. 9 Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde, som er gitt oss i Kristus Jesus fra evighet av, 10 og som nå er blitt åpenbart ved at vår frelser Kristus Jesus kom til jord. Han har gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet.11 For dette er jeg satt til herold, apostel og lærer. 12 Derfor er det jeg lider, men jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på. Og jeg er overbevist om at han har makt til å ta vare på det som er blitt betrodd meg, helt til dagen kommer. 13 Ha de sunne ord du har hørt av meg, som forbilde i tro og kjærlighet i Kristus Jesus. 14 Ta vare på den vakre skatten som er betrodd deg, ved Den hellige ånd som bor i oss! 15 Du kjenner til at alle i Asia har vendt seg fra meg, også Fygelos og Hermogenes. 16 Må Herren forbarme seg over familien til Onesiforos! For han har mange ganger gitt meg nytt mot og skammet seg ikke over mine lenker. 17 Nei, da han kom til Roma, lette han iherdig etter meg til han fant meg. 18 Må Herren la ham finne barmhjertighet hos Herren på den store dagen! Hvor mye han har gjort i sin tjeneste i Efesos, vet du best selv.


Gullkorn fra impulslederdager:

• ungdom krever at en leder disiplinerer dem, men samtidig er en person som er på samme bølgelengde som en selv og som en kan prate med. (fra "jeg tror jeg er lykkelig" av Morten Holmquist)
• La oss være en kirke, ikke gå til kirka
• Hadde jeg ikke hatt ord å forkynne, hvordan ville jeg da fremstilt evangeliet med mitt liv? Utfordringen er å leve ut i ditt eget liv det du sier. (vanskelig...)

setter pris på forbønn...

en lang, stor bil med plass til ca 60 mennesker

Idoiti er når 100 store biler med plass til 5 personer kjører tomme i kø. En eller annen gang var det visst noen smarte folk som fant opp noe som kalles for en buss. Det er en slik stor, lang bil med plass til ca 60 mennesker. Bor du i Rogaland har du mest sannsynlig også fått et kolumbuskort i posten, det er et slikt grønt kort på størrelse med bilsertifaktet ditt, som du kan fylle på med penger på internett og dermed få 25% rabatt på alle bussreiser. Mest sannsynlig har du også fått en rute i posten, der det står når bussen går. Det eneste som mangler er at en del mindre smarte mennesker ennå foretrekker å lage kø for både busser (se over) og biler, og snegle seg gjennom gatene i en ensom ferd mens de svir av både penger og bensin, slik at en om ikke annet, snart, grunnet den globale oppvarmingen, i det minste ikke vil kjøre på snø lenger (som lager køen til en total katastrofe for disse mindre smarte menneskene.) Det er disse menneskene som ikke har forstått gleden av en busstur, der du alt etter humøret kan sove, bli kjent med et nye mennesker, slå av en prat med gode venner, lese en avis, smuglytte til en spennende samtale mellom to gamle pene egenesdamer eller to tøffe fjortisjenter, lese pensum til eksamen, be, kikke på alle de rare folkene og fundere på hva de har spist til middag i dag eller hva som gjør at akkurat denne kvinnen er smart nok til å ta bussen, lese en spennende roman, høre på musikk eller rett og slett bare sette seg godt tilbake og for ens gang skyld la tankene vandre og faktisk ikke gjøre noen ting.


I dag reiste jeg hjemmefra 07.10 og ankom misjonshøyskolen 10.45. Mye skyldet disse heller lite smarte menneskene som ennå ikke har lært hva en buss er, mye skyldet snøen, men for å være litt ydmyk, nok mest skyldet min egen blondhet, som klarte å miste busskortet i fars bil når jeg skulle videre med buss fra universitet (etter å ha brukt en time fra Ålgård til Ullandhaug grunnet køen), som måtte springe å hente det, og på veien tilbake måtte jeg springe for å akkurat nå bussen til Stavanger, som viste seg å egentlig gå til Sola. Der traff jeg på Tone, og sammen tok vi bussen tilbake til Stavanger, og vandret i nydelig snøvær opp til skolen, hvor jeg egentlig skulle vært 09.45

Hyttetur!

For noen heldige jenter vil eksamensuke på misjonhøyskole si null eksamen, null undervisning, men likevel en del pensum å pløye gjennom. Selv om lesesalen som kjent er et veldig bra sted å lese, valgte vi å ta turen opp til fjellene i Sirdal, til den absolutte stille ro. Om vi har lest? Det vil jeg si :) Vi leste til klokken 00.30 onsdagskveld, våknet 11.30 torsdag morning til SNØØØ! Og med snø og sol måtte vi selvfølgelig lage årets første snødame (og den kuleste snødamen/mannen jeg noen gang har laget!!), som fikk navnet Snøbjørg, og som flere ganger skremte livet av meg i løpet av kvelden der hun stod å kikket inn på oss i hytta...Deretter fristet 20 centimeter puddersnø til englelaging og til slutt avsluttet vi med en snølykt, som desverre aldri fikk lys i seg... Selvfølgelig hadde vi oss også en aketur på akebrett og en liten skitur, avrundet med et snøbad i den myke puddersnø! En absolutt helt fantastisk dag for en snøelsker som meg :) Kvelden gikk med til litt mer lesing, lapper, kakao og dannelsen av et a3-ark med en mer (for min del) eller mindre (for Karins del) detaljert tidslinje med kirkehistorie fra oldkirken til i dag. Så får bildene tale for seg selv:

En begynnende snømann...(her har jeg allerede gitt opp håpet til Karin om at snømannen skal ha naturlig størrelse, i og med at snøen ikke er så kram..)

Snømannen begynner å ligne en pyramide, noe som gjør at vi bestemmer oss for å lage en snødame med stor kjole!

Og her er Snøbjørg ferdig! Det ble en snøskulptur heller en enn snømann med gulerotnase...

Legg merke til detaljene, en gammel, smilende, koselig dame, med vinterkåpe med pels på hetten, skjerf og muffe!

Her har Snøbjørg fått besøk av en snølykt og to stolte snødamelagere..

Her har Snøbjørg fått besøk av en kald, snøete meg, som måtte ha seg et lite snøbad etter skituren...

Utsikten etter den "harde" skituren hvor jeg innså at et år renset for fjell- og ski-turer gjør noe med kondisen...

Kirkehistorie, kakao, lapper og hyttekos!

en hel overkommelig disippelsamling!?!

Til tider, eller ganske så ofte, får jeg noen ideer inni hodet mitt. Ganske så ofte blir disse ideene liggende inni hode mitt, inntil brannen for dem etter hvert brenner ut, og det ikke blir så mye mer enn en ide. Andre blir gjennomført mer eller mindre vellykket, som da jeg for eksempel startet en klubb med navnet RG (redd Gjesdal) og samlet inn penger (ca 140 kroner tror jeg fra loddsalg i gata mi!!) inn til kommunen fordi jeg hørte snakk om at den var fattig. (ordføreren sendte med takk pengene tilbake, og til slutt havnet de opp hos FAU, foreldreutvalget på Ålgård skole..)

Ideen som svirrer og brenner i hodet mitt nå, er å lage en helt overkommelig disippelsamling for kristne på Gjesdal ungdomsskole i matfriminuttet. Som et alternativ til bråkete evangeliseringsmøter med spisekonkurranser og en fokynnelse som går på grensen til brøling vil jeg heller samle de kristne til bønn og samtale og en rask gjennomgang av "En helt overkommelig disippel". Til tider er denne ideen/visjonen så klar og brennende at jeg vet jeg skal gå for den...samtidig er det skremmende, og vanskelig og en stor, stor utfordring å "tvinge" meg på elever som kanskje egentlig ikke bryr seg det grann om å være brennende disipler for Jesus... Er min brann deres brann? Dessuten, hvordan styre i mot de store horder av skrikende fjortiser som overfaller meg med et "der e Jesus-damå!! Ska dær vær sånn Jesus-møde nå!?!" hver gang jeg trer inn døra på Gjesdal ungdomsskole? "Nei du, fra nå av skal vi være ekskluderende her, er du ikke kristen, kan du bare gå ut igjen..”?!?

Hmm.. i dag kjører jeg første samling...Så det jeg egentlig vil fram til er at jeg er veldig usikker i dette, og jeg trenger forbønn...Så be for at Gud må lede meg, at dette må være av Hans vilje, at Han må tenne hjertene til disse ungdommene, og at alle praktiske finurligheter må gå i boks.

United!

Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet. Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden. (...) Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Joh 17,17ff.

Et hode, mange lemmer. Men sammen er de et legeme! Er vi et legeme? Eller er vi 100 000 forskjellige kirkesamfunn? Så lenge har jeg prøvd å ikke bry meg om dette! Så lenge har jeg tenkt at jeg tror på Gud og det som står i bibelen, så får det andre bli ubetydelig. Men når jeg leser at Jesus, allerede for 2000 år siden ba for oss, ba for meg og deg og dagens kirke, ba om at vi skulle holde sammen som en enhet, slik Faderen og Sønnen er en enhet, da forstår jeg at kanskje en må bry seg litt. (hvis ikke er det jo en fare for å kjede seg i hjel..) For dette var tydeligvis noe som var viktig for Jesus, og noe Han visste vi kom til å slite med...

I det mylder av evangeliske kirker som finnes i Brasil, er det vanlig å spørre hvilken går du i? Da hadde jeg det økumeniske svaret; her går jeg i den presbiterianske kirken, mens jeg hjemme går i en baptiskkirke, selv om jeg egentlig er barnedøpt og medlem av Den Norske Kirke, som er luthersk. Dessuten jobbet jeg for den økumeniske organisasjonen laget og ble forøvrig frelst på en krik-leir. Litt forvirrende det der ja...

Det viktigste for meg har uansett alltid vært å være en Jesu etterfølger, uavhengig av hvilket syn jeg har på alt det kirkene i dag strides om, men etter endt termin med forelesninger, diskusjoner og pensumlesning i dogmatikk, pluss et gnagende spørsmål om jeg ikke kanskje snart burde meldt meg inn i den kirken jeg er ansatt i, gjør at jeg føler det er på tide å ta noen standpunkt...tror likevel jeg ikke er helt klar for de enda...

I dag er heller dagen å glede seg over at vi i helga for en gangs skyld var ganske så united som Fartein sier det! De menighetene på Ålgård (baptistkirken, bedehuset, Bærland menighet (som er typisk nyplantet nms-menighet) Ålgård Kirke og Kristkirken) hadde nemlig fellesmøter! (forklar det til en 5-åring som plutselig får en ny søndagsskolelærer fordi menighetene denne søndagen har bestemt seg for å dele på ansvaret. (sa ikke Jesus noe om å bli som de små barna?)) Lørdagskvelden på bedehuset var det store høydepunktet, med taler fra introkirken i Sandnes, stand-upkomisk vitnesbyrd fra Daniel som til vanlig går i baptistkirken men i helga også startet opp et ungdomsarbeid på bedehuset på figgen, drama fra baptiskirken og lovsang fra bedehuset. Kommentaren etter møte var slik: "Så bra møte! Hvorfor slår vi oss ikke alltid bare sammen?!" Så, en strålende suksess, så la oss ikke vente helt til neste år med et nytt felles ungdomsmøte!!

utildekket

Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort. Herren, det er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.

2.kor 16-18

Tenk det, at Gud virkelig har fjernet sløret. Det er både skummelt og fantastisk herlig! Der står jeg nå foran ham, helt naken, helt utildekket, han ser alle mine feil, alle mine egoistiske tanker, all min frykt. På ingen måte kan jeg flykte fra hans blikk. Men så mye større enn dette er det at vi faktisk får se Han, hans herlighet, og så skal vi i tillegg bli forvandlet til Hans herlighet...Det er bare litt for utrolig til at det går an å forstå! Og alt fordi Jesus døde for oss!

Kjære Gud, takk for din nåde! At jeg får komme så tett inntil deg at du er i meg og jeg er i deg. Utildekket, uten noen maske. Akkurat slik jeg er, elsker du meg. Akkurat slik jeg er, slipper du meg inntil deg. La meg få bare litt av din herlighet. Kjære Jesus, takk for at du døde for meg. For at du tok vekk sløret. Så jeg kan leve sammen med min Far! Kjære Helligeånden sett meg fri! Hjelp meg til å leve i frihet! Her ute, og der inne, tett sammen med Ham jeg elsker, så jeg hver dag kan forvandles, fra herlighet til herlighet! Takk himmelske Far! Amen!

SNØØØØ!!!!!!

På vei ned til kirken tenker jeg med meg selv. Stakkar, stakkar Kine og alle oss andre hvis det virkelig ikke kommer snø i år. Så jeg sender opp en liten bønn til Gud, vær så snill og gi oss snø!!

På vei hjem fra kirken sklir jeg fremover i et 2 cm lag slaps/snø/regng/haggel ting! Det har snødd!! Snakker om bønnesvar!

Tiddelibom, nå ble jeg glad!! og veldig, veldig glad for at selv om det ikke er mer snø igjen her nå, så viser gradestokken 2 grader, og neste uke skal jeg på hyttetur til Sirdalen, og da skal det være snø!

en bok - en blogg...

I panikk og fortvilelse over at blogspot systemet var midlertidig nede, gjenopplevet jeg marerittet da bloggen min for rundt et år siden var ødelagt. (nærmere bestemt hadde jeg klart å slette noen vesentlige html-koder, men heldigvis fikk en venn av broren min ordnet det) Lenge har jeg tenkt at en back up på bloggen kanskje ikke hadde vært så dumt, og i dag tok jeg meg tiden til å gjøre det.

Dette er Elis blogghistorie fra starten sommer 2004 til januar 2007:

220 sider!! (det er nesten en bok det!)
84 129 ord!! (hvor mange studiepoeng hadde jeg fått for en slik oppgave??)

Ikke rart hendene mine til tider har streiket! En skal også huske på at det er flere måneder jeg ikke har skrevet noen ting nettopp pga hendene. Mest aktive måneden var oktober 2004 og desember 2004 (noe som skyldes at jeg la ut min egenskrevne julekalender hver dag..) Og hvis noen synes jeg skriver langt nå, ta en titt baki bloggehistorien min og se.. Men ikke regn med at mine tanker fra da er de samme som nå..for jeg har forandret meg en del kan du si..

Opp, inn og ut!

Jeg har blitt utfordret til å skrive en bok om mitt syn på verden, men også til å skrive litt kortere innlegg. I dag vil jeg nok ikke gjøre noen av delene, men vil skrive om de tre sidene (og da mener jeg ikke de tre frelsesaspektene..)

Ideen er gammel, etter min mening finner man den allerede i bibelen i Jesu liv. Populært blir det kalt lifeshapes, for de som kjenner begrepet vil jeg snakke om trekanten. Andre vil kanskje kjenne det igjen fra boken "En helt overkommelig disippel". Poenget er vel at jeg prøver å la det bli en del av livet mitt, noe som er lettere sagt enn gjort.

De tre sidene kan en kalle, opp, inn og ut, eller Gud, menigheten og misjonsmarken. For meg er dette det viktige i livet, det er slik jeg først og fremst vil prøve å leve, så kan skole, arbeid, karate og klesvasker ikke komme utenom, men bli midler for å oppnå hovedfokuset; å leve et liv i balanse, i et forhold med Gud, en tjeneste og tilhørighet i menigheten og en innsats for at de som allerede ikke har møtt Jesus og kjenner han, skal få bli kjent med han.

For å begynne med Gud. Uten et personlig forhold til Gud kommer jeg ingen vei. Uten en daglig påfyll av hans nåde, kjærlighet, omsorg, fred og veiledning kan jeg pugge kirkehistorie, lede gudstjenester, møte mennesker med kjærlighet og forkynne at Guds rike er nær uten den minste mening. Uten mat og drikke duger helten ikke, og Gud er min mat og drikke, om ikke jeg alltid er en helt. Utgår datinga mi med Gud for lenge, som Anita så fint pleier å si det, blir jeg enten en surpromp, en dømmende egoistisk tulling eller en drømmer som slutter å leve ut Guds drømmer for livet mitt, men tror jeg kan gjøre alt selv. Dating med Gud er det viktigste, men også det vanskeligste i livet. Hvor vanskelig å sette seg ned, å bare være stille, og bare konsentrere seg om Han og være i Hans nærhet, og ikke la tankene fare til bloggen, mitt rotete rom, mobilen, Brasil, noen venner eller en deilig melkesjokoalde! Det er et mysterium at i praksis kommer så alt for ofte alt annet foran det viktigste av alt! Det siste hjelpemiddelet som har hjulpet meg litt i det siste, er kristuskransen jeg fikk til jul av min tante! (Takk forresten!)

Og så var det innbiten. Gå inn i et fellesskap av kristne. Er det noe jeg er utrolig glad for, er det dette fellesskapet. At jeg på ingen måte står alene som kristen. At når folk sender meg rare blikk og rister på hodet av mine kristne tanker, så har jeg alltid et forbilde i menigheten eller en annen kristen venn eller høyt aktet kristen person jeg kan se på, og så kan jeg si med meg selv, at hallo, det er ikke bare jeg som er gal som tror på dette. Han smartingen der gjør jo også det, eller hun godjenta der er jo også kristen.

Men så er det også viktig å finne seg en menighet å gå i. Noe jeg vet kan være vanskelig, men kjempeviktig. Av og til tror jeg mange tenker på menigheter som tv-skjermer som skal produsere god underholdning, gode Gudsoppelvelser, god musikk og god undervisning, og rørende apeller. Men Paulus sier at menigheten er som et legeme. Og du og jeg er en del av dette legeme, og alle sammen skal vi sammen tjene i denne menigheten, på hver vår gudgitte måte etter hver våre nådegaver. Jeg har stått utenfor en menighet, både den jeg går i nå, og den jeg gikk i i Brasil. Jeg har stått utenfor og har ønsket av hele mitt hjerte å tjene men ikke sett muligheten eller behovet. Hvis du er i den situasjonen vil jeg bare si, at i dag står jeg innenfor menigheten i den forstand at jeg er ansatt der, og du har ikke peiling på hvor mange kropssdeler som vimser rundt i en menighet og ikke finner sin plass samtidig som noen kroppsdeler overbelastes og i verste fall er i ferd med å falle av (som så mange allerede har gjordt..) Menigheten din trenger deg og din tjeneste, og ikke tro et sekund at du ikke har evnene til det, Gud har da gitt deg også nådegaver! Så trå frimodig inn i den litt pinlige situasjoenen som det tross alt er for oss "gode-holdere-av-janteloven-nordmenn", og tilby din tjeneste til lederne i menigheten din!

Dessuten har jeg sett hva som har skjedd med mennesker som står uten en menighet, som prøver å være solokristne og tror de klarer seg fint på egenhånd. Vel hvis menigheten er et legeme som Paulus sier, skal du se hvor lenge en hånd overlever uten kroppen...

Sist men ikke minst vil jeg nevne misjonsbefalinga. Misjonsmarka er egentlig ikke fotballbanen mellom Mhs og Nms, den trenger heller ikke være i Afrika, selv om den gjerne kan være der. Men jeg vil si at den også er der du er akkurat nå, "Løft øynene, for markene står allerede hvite" sier Jesus. Jeg har hørt noen si at noen sa noe sånn som "Jeg kan ikke være kristen, fordi når jeg ser på hvor passive de kristne er, tror jeg ikke at de virkelig tror at det de tror på virkelig er sant. Tror de selv at det er sant, burde de jo gjøre alt for at andre skal bli frelst" Ja tror vi på et helvete og en himmel og et bud om at vi skal elske vår neste, burde vi egentlig hvert ute å evangelisert i dette sekund! Jeg har sett at venner har blitt frelst, og det finnes ingen gleder som overgår dette. Misjonsbefalingen er meningen med livet mitt. Jeg har opplevd hvordan det er å ikke ha noen misjonsmarked. Det var grusomt. De første månedene mine i Brasil (og forsåvidt Hald også) var slik..jeg kjente ingen ikke-kristne mennesker. Jeg fikk angst, og i en desperat tilstand ringte jeg den første fremmede gutten som stoppet meg på gaten pga mitt skjønne, blonde hår, og fikk etter den dagen en god venn, men noe sier meg at det kunne gått en annen vei... Med samme intensjon (selv om jeg skal innrømme at vi gjorde det mye for at det er konge å danse også!!) gikk vi ut å danset nesten hver uke, gikk på fester og utesteder til våre brasilianske kristne venners store forferderlse. Det er lett å havne innenfor en kristen boble, når jobben er kiken og skolen er misjonshøyskolen. Tror alltid jeg vil være misunnelig på deg som går i vanlig jobb og vanlig skole, du lever i misjonsmarken! Så lenge du da husker å ha de to første sidene på plass, ditt dateliv med Gud og din tjeneste, fellesskap og støtte fra menigheten, har du en enorm mulighet!!

Målet må være leve i slags balanse mellom disse tre sidene...Men for å si som min voksendøpte baptistpastor Vidar, den overordnende visjonen vil alltid være nåden. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan si at jeg fullt og helt ut lever og laxer i Guds nåde, for det er vanskelig det, selv om nåde på portugisisk betyr gratis...